Kjære brevvenn,
Takk for etterlysning. Du har helt rett, det er en stund siden du har hørt fra meg. Det var en stund lenge siden jeg hadde hørt fra meg, jeg også. Du er altså ikke alene.
Jeg gikk på en skikkelig smell for en stund siden, som man noen ganger gjør. Du vet – for mye jobb, for mye kropp, for mye liv, og plutselig en dag stirrer du bare tomt på skjermen, legger tannkremen i kjøleskapet, og trekker ned rullegardina. Det er en introvert tilstand, og litt etter litt legger det seg et teppe av navlelo over tilværelsen.
Under teppet finnes det mange kaninhull å gå seg vill i. Det er så uendelig mye man kan lære om seg selv, om sinnet, om psykologi og kognitiv terapi og whatnot, hvis man bare lar være å løfte blikket. Det hjelper heller ikke på humøret, kan jeg vel si.
Det er som du skjønner bedre nå. Og selv om jeg ikke har skrevet til deg, har jeg skrevet masse, hver dag. Korte tekster, lange tekster, rare tekster, dikt. Jeg har knadd på den lille, kjempevanskelige boka jeg har holdt på med alt for lenge – jeg tror jeg har den nå. Husker du at jeg fortalte deg om den? Fader heller, den har gitt meg skikkelig hodebry.
Romanteksten har jeg latt ligge så lenge at jeg nesten ikke våget å ta den opp igjen. Det føltes kjipt da jeg la den vekk, det var som om jeg hadde den i hånden men likevel ikke fikk grep om den. Så har den ligget der og ulmet, og jeg har ikke villet ta i den, redd for at jeg skal ødelegge den, eller den skal ødelegge meg. Men til syvende og sist er det bare en tekst, det også. Jeg så det tydelig da jeg til slutt tok den fram igjen. Her funker den, her funker den ikke, her må jeg kutte, her må jeg skru, og her mangler det faktisk en hel bærebjelke. Tekstsnekker Gjelsvik er tross alt håndverker, si. Og prosjektleder. Så nå har jeg lagt den i kø – jeg skal gjøre ferdig den lille først.
Jeg har skrevet drøssevis av småtekster også, uferdige riktignok, men likevel. Jeg har en streak på 750words.com å ta vare på, som har vist seg å være gull for den daglige skrivingen. Jeg bruker 15-20 minutter hver dag, før jeg gjør noe annet, på å tømme hodet der. Men du har jo ikke fått se noe av dette. Jeg kan ikke dumpe alle disse tekstbrokkene på deg, du må jo tro jeg er rablende gal? Eller, det er i hvert fall det jeg har tenkt. Men kanskje du vil lese noen av dem? Jeg har skrevet om håndskrift, og om å bruke begge hendene, om prokrastinering og om skriving. Dessuten har jeg skrevet en del om det automatiske ekornvarslingssystemet vårt, altså han på fire bein, som jeg går tur med i skogen hver dag. Og om rottefangeren fra Hameln, og trädgårdsterapi, og krigshissende dustegubber, og om den evige uroen inni, som kanskje egentlig er motordur.
Vi har jo snakket om mye av dette i årenes løp – hvor lenge har vi kjent hverandre nå? Jeg vil ikke kjede deg, eller slå deg i bakken med en Wall of Text som du ikke har bedt om. Men nå som vi skriver til hverandre igjen, kan du kanskje bare si fra om det er noen av disse trådene du vil jeg skal nøste opp og dele med deg?
Jeg skal skrive oftere til deg framover. Jeg har savnet det – jeg liker brevvekslingen vår. Jeg liker å høre hva du tenker på og sysler med, følelsen av småprat mellom alt og alle som roper så høyt om oppmerksomhet. Det er så mye strategi og søkemotoroptimalisering, så mange som på død og liv vil lære akkurat MEG hvordan jeg skal gjøre xyz, jeg orker ikke.
Brevene våre føles som et lite opprør. Det er noe genuint menneskelig i å småprate om alt fra krig til krøller over en og samme kaffekopp. Et felleskap som blir en buffer mot all støyen, alt alvoret. Jeg trenger den bufferen for å klare å ta inn det som skjer i verden i doser jeg kan håndtere.
Siri
PS/ Nå skal jeg ut med hunden, som har sirklet rundt meg mens jeg har skrevet til deg. Det er skikkelig grisete ute nå, gråvær og regn, og det som er igjen av snø er råttent, skittent og begredelig. Gresset som kikker fram under snøen er gult og slimete. Ekkelvåren er her for fullt, med andre ord. Du vet hva det betyr: når ekkelvåren er her, er snart den skikkelige våren her også. Hold ut, hold fast!