Dette er et dikt om mindfulness, altså om oppmerksomt nærvær, i en tid hvor det er umulig å ikke være oppmerksom på at det plutselig er lov til å annektere, og hvor fredspriser er valuta, og hvor vi må si til ungene våre at jo, det kan hende det blir krig, helt her hjemme, og det siste jeg vil er å kjenne etter mer, jeg vil heller kjenne mindre, og den svarte hunden kommer nærmere.
Om det er jeg som går tur med den eller den som går tur med meg, den svarte hunden er fortsatt bare en hund, og nå går den til siden, i mindre og mindre sirkler, før de siste små stegene bare gjentar seg selv, og den krummer ryggen. Det går noen rykninger fra halen mot nakken, eller kanskje motsatt vei, det er ikke så lett å se, før den ser seg over skuldra, møter blikket mitt, for nå kommer det, vi har passert point of no return og den svarte hunden er helt ubeskyttet i det lille øyeblikket det tar å presse ut den brune kabelen, som kveiler seg når den møter bakken, brekker opp litt, og den svarte hunden flytter litt på seg før den klemmer ut en knort til.
Lukten. Den kommer mot meg før hunden, en varm lukt som sier gå vekk, men jeg kan gjøre vanskelige ting, og jeg går mot dritten, med hånden i en biologisk nedbrytbar pose som er mye tynnere enn den er trygg, og jeg merker strålevarmen før jeg føler den mot fingrene, men da kjenner jeg også konsistensen, den er litt myk og litt hard, og når jeg knytter posen kommer lukten til sin fulle rett. Men her står jeg, og tar inn hele denne dritten med alle tilgjengelige sanser, og jeg lever fortsatt. Ved siden av meg logrer den svarte hunden. Vi bærer med oss dritten der vi fortsetter turen, men vi skal kaste den på et sted hvor det passer å kaste fra seg dritt, for vi tar den jo ikke med oss hjem, det har vi aldri gjort før, og vi begynner ikke med det nå, for alle regler er fortsatt ikke i spill.