I den ene enden av langlina, en brun og bustete hund som snuser og snøfter, logrer og virrer, trekker og somler. I den andre enden, meg, mer enn høy nok til å få grankvistene i fjeset der vi i sedvanlig uryddig formasjon tråkler oss innover i skogen bak huset. Det er bare morgenturen, vi skal bare ha det nødvendigste unnagjort, det er kaldt, jeg vil hjem igjen, inn, vil bare sitte foran peisen til april, kanskje mai.

Snøen avslører at noen har vært her før oss. Jeg innbiller meg at hunden min liker snø fordi det blir synlig at han ikke snuser blindt. Sporene røper rådyr, hare, kanskje en rev, hva var det jeg sa, tror jeg hunden tenker, jeg er jo ikke helt dust heller.

Det er fort gjort å bli litt selvbevisst av slike tanker, og det er kanskje akkurat det som skjer, for de store sporene enser han ikke i det hele tatt. Han har gjort sitt og trekker hjemover, nå er det jeg som vil videre. På kryss og tvers mellom trærne, over stien og skiløypa, inn i småskogen er det store, dype, dagsferske fotspor. Elg.

Jeg ser meg rundt, vil gjerne se den, dem, samtidig som jeg ikke er spesielt interessert i å overraske 3-4-5-6-700 kilo med kjøtt. Sporene krysser stien vår flere ganger, og en liggegrop avslører hvor elgen strakte på pelsen, det er ikke mer enn 100 meter fra der jeg også sov for bare et par timer siden.

Dette enorme, staselige og litt skumle dyret har altså elget rundt, helt, helt i nærheten, vi er i samme hood, og jeg blir så ellevilt begeistret bare over å vite det at jeg helt glemmer at jeg fryser.

Det er så mye som finnes, helt inntil oss, som vi vanligvis ikke ser eller tenker over. Som vi noen ganger bare aner at er der, men så glipper det unna igjen. Og så er det de gangene hvor sporene er helt tydelige, hvor det mystiske, magiske, blir nesten håndgripelig, på en helt vanlig hverdag.