Om å hogge en tekst

Denne teksten handler om skriving, men først skal vi felle et tre. Merkene på underarmene og leggene er gulgrønne nå, men for en uke siden var de røde og blå. Vedsankingen er over for i år, nå stiger sevja, og fuglene skal få bygge reir i fred. Men haugen med stokker bak huset må fortsatt kappes, kløyves, stables.

Og det begynner med å felle det treet. La blikket følge stammen oppover, se hvilken vei det heller, for av hensyn til trærne rundt, og ikke minst garasjen til naboen, bør det absolutt ikke falle i feil retning. Klarer det seg med en plan og et felleskår, eller må det stropper til?

Lyden av saga som skjærer gjennom fuglesangen, lukten av bensin og sagkjedeolje, det er både feil lyd og feil lukt i en fredelig skog, og en del av lyden og lukten som hører til i skogen. Dirringen i hendene når saga drar i gang, den numne prikkingen etter en dag med saging, og alltid det lille stikket av nervøsitet. Har jeg vært for overmodig denne gangen, setter jeg fast saga? Men så, lyden av treet akkurat idet det velter, det sekundet eller to eller tre når det gir etter, men før det får fart. Den sakte, seige lyden, knekket, så et raskere svisj, og dumpet i bakken, knasingen av kvistene.

Forundringen når saga stopper, når tennene i kjedet trekker ut trevler av vernebuksa. Jeg har sleivet, kvistet uvørent, men buksa har gjort jobben sin. Jeg har alltid lurt på om den buksa faktisk virker, men ville aldri våget å teste, ikke mens jeg har den på. Men nå stikker det hvite tråder ut av buksa, og jeg synes det er ganske tøft. Det imponerer ikke en proff, men hvorfor skal jeg imponere en proff, jeg lærer fortsatt, jeg skal lære lenge, jeg kan godt ha en vernebukse med frynsete spor etter læring.

Nå har jeg armer og bein med spor etter lemping. Vedsesongen begynner med sjarmøretappen, fellingen, det er liksom det som er action, men haugen med stokker blir ikke til ved av seg selv. Blåmerker på underarmene, leggene, knærne, lårene, etter at jeg har løftet litt over evne, hipset på en stokk, stukket meg på kvister, tørket svetten av ansiktet med arbeidshansker fulle av flis og jord. Men å sitte der på en stubbe med ømme muskler, gjennomsliten, og se på haugen som krymper, det er en så intenst god følelse. Selv midtveis. Fra tre til stokk til kubber til vedskier til vedskjul til tørre kubber inn i ovnen, jobben er ikke ferdig. Men det er her i den svette sjauingen det ligger. En kubbe i peisen er bare et fint bilde på instagram.

Det er vanskelig for meg å bruke motorsag uten å legge ut bilde i sosiale medier. Jeg kan gjerne dele den frynsete vernebuksa, overmotet, alt rotet midtveis, for det er prosessen, ikke sant, det er det som er gøy, så innmari gøy.

Sånn har jeg det med skriving også. Den intense, kaotiske prosessen, fra prosjektet settes i gang, gjennom research og velging og vraking, skrive og hive, skrive igjen. Sakprosaen, snart ferdig, jeg vet den snart er ferdig, men kaoset føles aldri så overveldende som akkurat nå, sytti prosent unnagjort, og jeg jobber på, for jeg vet hva jeg må gjøre, jeg må stole på prosessen, stole på at jeg vet hva jeg gjør, at det er greit at det flyter, det skal flyte, akkurat nå skal det flyte, jeg må tåle kaoset, for jeg vet at når jeg begynner å børste det rent, synes alt som er gjort. Treet er felt, tømmeret kappet og lempet. Det er fortsatt kløyving og stabling igjen, men treet er felt. Det er det jeg sier til meg selv når det strammer seg i brystet, når jeg kjenner stresset krype på, angsten, kommer jeg til å få det til, tenk om jeg ikke får det til, det er best jeg ikke sier noe før jeg er ferdig, før jeg vet om jeg faktisk klarte det, før noen andre leser det, setter et godkjent-stempel på det, som om hele denne jobben ikke er verdt noe uten det.

Men det er jo her i den svette sjauingen fortellingen ligger, også om skriving. Det er nå, mens jeg sparrer, spytter, banner og griner, det er nå det er gøy. Det er dette som er jobben min, det er dette jeg virkelig elsker.

Og likevel tenker jeg: Når jeg er ferdig, da skal jeg fortelle om det. For hva er det å fortelle om nå? Hver eneste ledige time, kveld og helg, måned etter måned. Briller, blått lys fra skjermen, glemme å skifte sittestilling, den raske lyden fra tastaturet, eller ingen lyd fra tastaturet fordi det står stille i hodet, hva er det egentlig å fortelle om?

Det handler jo ikke om det. Skriving betyr mer for meg enn vedsjauing. Det er sant at jeg liker prosessen best. Du kan disse vedstabelen min, og jeg synes du er teit. Du kan disse teksten min, og jeg synes jeg er teit. Men jeg lærer fortsatt, jeg lærer alltid, og noe av det jeg blir mest inspirert av er når andre deler sin prosess. Nå har jeg delt litt av min.

Mesteparten av årets vedsjau har jeg sett gjennom vinduet. Min svette sjauing er foran pc-en. Jeg blir sittende en stund til. Men til høsten kommer det bok.