Lifehack: Ta den vonde telefonen

Okei, storytime. Denne er litt gretten, så dere skal få mitt aller beste kommunikasjonstips, eller lifehack om dere vil, først:

Lær deg å ta den vonde telefonen.

Har du dumma deg ut? Ta opp telefonen, ring. Lytt, beklag der det trengs. Skvær opp. Det er SÅ mange som synes det er SÅ vanskelig å ta den telefonen. Den i andre enden også. Så når du gjør det, har du allerede vunnet mye respekt. Og når man kan prate sammen, går det som regel an å finne løsninger. Det er så mye lettere på telefonen, enn på meldinger og e-post. Og du bygger en relasjon, selv om det kanskje var seigt å plukke opp den telefonen i utgangspunktet. Hvis jeg er sur på deg, og du ringer meg før jeg ringer deg, har du egentlig vunnet.

Så, storytime: Tekstsnekker Gjelsvik er et bittelite AS. Jeg selger timene mine. Det er det som blir lønn, og som jeg bruker til å betale huslån og regninger med. Dere vet. Verken bull eller bear, bare helt vanlig lønn.

I sommer hadde jeg to store kunder som kom ut i tøft vær. Det er sånt som skjer. Begge måtte kutte kontrakter, begge måtte utsette betaling. Det er litt seigt for et lite AS som har levert timer, jeg innrømmer det. Huslån er fortsatt huslån, men okei, vi finner en vri. Jeg droppet mesteparten av ferien, kuttet og utsatte der jeg kunne. Det går greit bare man får beskjed, og kan bygge om planene litt.

Så kommer den store forskjellen:

Den ene kunden tok den telefonen. Typ, nå går det litt åt skogen her, Siri. Vi skal ordne det, men det kommer dessverre til å ta litt tid. Jeg ble altså loopet inn, og fikk dessuten svar fra dem når jeg ringte og sendte meldinger. Da kunne jeg si: Hallohallohallo, håper det går noenlunde bra med dere. Dette er bare et praktisk spørsmål og ikke masing, men jeg lurer på om dere kommer til å betale før den og den datoen. Hvis ikke må jeg fikse og trikse litt i denne enden. Den ene gangen var svaret nei, dessverre. Den andre gangen var det ja. Jeg visste altså akkurat hva jeg hadde å forholde meg til. Det er viktig å få betalt når man har gjort en jobb, men den relasjonen, den går det ikke an å kjøpe. Resultatet av denne seilasen? Jeg er klar for å jobbe med dem igjen, når som helst.

Den andre kunden? Jeg ryddet kalenderen for å hjelpe til med et stort prosjekt. Så ble det egentlig stille. Timene mine skulle betales som lønn, men ingen lønnsinfo ble hentet ut. Jeg etterlyste det. Jeg gav beskjed på e-post om at jeg måtte fakturere det om jeg ikke fikk svar. Jeg fakturerte det. Jeg fikk ikke svar på e-post, meldinger, telefon. Det ble helt stille. Nesten så man kunne tro kunden var død. Men kunden viste fram det jeg hadde laget i sosiale medier, så et slags liv var det jo. Men i en hel måned (til nå, jeg teller fortsatt), har jeg rett og slett blitt ghostet. Voksne mennesker som gjemmer seg på jobb, det er jo en historie i seg selv. Jeg skjønner at ruskevær er vanskelig, jeg skjønner det kjempegodt. Jeg vil mye heller være med på å løse ting, enn å gjøre ting enda verre. Men da hjelper det jo ikke å blokke nummeret mitt, som tilsynelatende er status per nå.

Økonomisk er det surt. Jeg har ikke råd til å gi vekk over en måned med jobb gratis. Drøyt to hundre timer med tekstjobbing, og mye engasjement. Jeg ville jo at det skulle bli bra, og trodde på prosjektet. Men det verste er ikke pengene, jeg regner jo fortsatt med at det ordner seg på et eller annet tidspunkt, selv om det hadde vært fint å vite når. Det verste er den følelsen jeg sitter igjen med, når jeg vet hvor mye jeg har jobbet, og hvor lite den jobben verdsettes, bortsett fra at den da brukes til å profilere kunden. Noe som, profilen tatt i betraktning, er å-så-ironisk.

Resultatet av denne seilasen? Det er kjipt å bli behandlet så respektløst. Når dette på et eller annet tidspunkt er opp og avgjort, er det den følelsen jeg kommer til å sitte igjen med. Det hadde vært veldig lett å unngå. Det hadde gått an å ta den telefonen, eller i det minste svare. Ta vare på den relasjonen. Vi er ikke i havn her ennå, så vi får se hvordan det ender opp. Jeg er har en softspot for folk som gidder å si unnskyld. Jeg skulle bare ønske jeg ikke hadde trengt å bli så sint først.

Alle driter seg ut av og til. I livet og arbeidslivet, det er langt, og fullt av muligheter til å gjøre nye feil, og lære nye ting. Vi består av 70 prosent vann, vi er praktisk talt agurker, bare med jobb. Neste gang du er en agurk? Øv deg på den vanskelige telefonen. Ring, før du blir ringt til. Det går an å bygge veldig gode relasjoner i ruskevær. 

PS: Jeg er altså i beit for en drøy månedslønn, og har regninger som skal betales. Trenger du en tekst? Hit me.