Okei, det var ikke nøyaktig det han sa, men meningsinnholdet er noenlunde det samme.
Greia er at jeg er midt i to skriveprosjekter som jeg ikke vet om jeg får til. Ett langt og et kort, et skjønnlitterært og en sakprosa. Begge deler er vanskelig, og begge deler er gøy, og de to tingene henger veldig tett sammen.
Så er jeg i den heldige situasjonen at jeg har to redaktører å sparre med. De har ikke lovet meg noe, jeg vet ikke om jeg får dette i havn, men de gir meg av tiden sin, og det er noe med det å få lov til å jobbe kreativt på et prosjekt, sammen med noen andre, som er så utrolig gøy.
Det er en viss fallhøyde i å fortelle om disse skriveprosjektene, i hvert fall hvis målet på suksess er hvorvidt det faktisk blir bok. Det er en streit målestokk; en signert avtale involverer økonomi, framdriftsplan, et sluttprodukt. Å si høyt at jeg skriver bok, og så blir det kanskje ikke bok – o skrekk!
Men det verste som kan skje, er jo faktisk bare at jeg ikke får det til, og må prøve igjen. Ingen kommer til å spytte etter meg på gaten, ingen kommer hjem på døra for å hente meg. Det er ikke flaut å prøve å få til noe, og så prøve igjen, og igjen, på flere måter. Tvert imot er det en viktig del av en kreativ prosess – og det var det jeg ble så glad for da jeg fikk e-post fra den ene redaktøren her om dagen.
Jeg tror du er inne på noe her, skrev han, men foreslo samtidig et par ganske radikale grep i teksten. I praksis betyr det at jeg må skrote alt jeg har skrevet, og bygge den opp på nytt.
Men kjernen er den samme. Grunnidéen i prosjektet ligger der, og den ser han. Vi er på lag.
Å skape og ødelegge er to sider av samme sak.
Noen ganger er det man har skapt, ikke et produkt, men en prosess. Det må rives og bygges opp igjen, rives og bygges opp igjen, til man finner formen. Men byggeklossene er jo de samme. Prosjektet er det samme.
Og den e-posten fra redaktøren var som han stakk nevene ned i hjernen min, og strakk den alt han kunne. Og jeg driter i fallhøyden i å snakke om uferdige prosjekter, for dette, prosessen, er også et prosjekt. Følelsen av hjernestrekk, og alt som bobler fram når jeg er med på leken, ser hvor langt det går an å strekke dette, hvor langt utenfor rammene går det an å bevege seg, hva får vi til da, hvis vi prøver å tenke tanker vi ikke har tenkt før?
Når jeg tenker sånn, gjør det meg ingenting å skrote noe jeg har jobbet med lenge. For kanskje det er noe annet der, noe jeg ikke har sett, noe jeg ikke kunne finne uten å bygge og rive, bygge og rive. Noe jeg ikke kunne finne uten å la noen andre koble seg på prosessen, bygge og rive, bygge og rive, og la prosjektet bli litt mindre mitt, og litt mer vårt, og se at det blir bedre. Å huske at prosjektet er til for mottakeren, ikke for meg. Hvis jeg hadde vært en hund, ville dette fått meg til å logre.
Selvfølgelig kommer jeg til å boble over den dagen jeg kan si se her, vi fikk det til! Selvfølgelig er det å få økonomi i prosjektene en forutsetning for å kunne kalle det en jobb. Men den fallhøyden? La den blåse midtskill på oss. La oss se hvor langt vi kan strekke de hjernene våre.
The game is on.
Tekstsnekker Gjelsvik 
Legg igjen en kommentar