De produktive pausene

Noen dager får jeg ikke gjort noe som helst. Jeg har hundre ting på to-do-lista, men kommer ikke i gang. Eller jeg holder på med noe, men får ikke hull på det. Det vil seg liksom ikke. Og tiden går, og jeg blir stressa, og irritert på meg selv som har kastet vekk så mye tid.

Dette har skjedd mange ganger. Ofte blir jeg sittende foran pc-en – for det er som regel der jeg sitter når jeg ikke får gjort ting – som om oppgaven da kommer til å fikse seg selv.

Jeg tror jeg blir sittende fordi da FØLES det i det minste som jeg jobber, eller prøver å jobbe. Jeg kan gå mellom pc og kaffemaskin, en tur innom do, tilbake til pc, og så litt mer kaffe, jeg kan trave som et rastløst dyr, uten å få gjort en pøkk.

Vi har homo faber, det dyktige menneske, et skapende, lærende vesen. Og så har vi homo ikke-fullt-så-faber, som selv etter ørti år i yrkeslivet fortsatt ikke har lært at for å skape noe, må man faktisk ha pause.

Det er i pausene hjernen slapper av, og ting bobler opp.

Hver gang jeg står fast i en tekst, klarer det seg at jeg går vekk fra skjermen, tar på meg joggeskoa, og bare går ut en tur. Gjerne i naturen, men ut er ut. Å bevege kroppen, beveger huet, på flere måter enn bare fordi det sitter fast i kroppen.

Og mens jeg ikke tenker på teksten, ligger den der og lurer i underbevisstheten, og plutselig løsner det. Jeg vet jeg hvilken vinkling jeg skal bruke, hva som mangler eller hva som må vekk. Og så kan jeg gå tilbake og fortsette, og det jeg har brukt halve dagen på å prøve å få hull på, er gjort i en fei.

Så. Jeg vet jo dette, både av erfaring og fordi jeg har lest forskningsartikler som bekrefter det. Og likevel – her sitter jeg. I dag igjen. Jeg har riktignok gjort en god del av det jeg hadde på lista, men ikke DEN TINGEN jeg egentlig skulle gjøre i dag. Jeg kan skylde på snøværet, jeg tar sterk avstand fra snødriv i sentrale østlandsområder når det straks er mai, men sannheten er som vanlig: Jeg kom ikke på det.

Jeg kom ikke på at jeg bare burde ta på meg joggeskoa, trosse været, og gå ut og finne igjen den røde tråden.

Jeg tror det er fordi pause ikke føles som jobb, og jeg føler jeg burde jobbe. Så jeg prøver meg på en workaround nå:

Jeg døper om joggesko til jobbesko, og så jobber jeg meg en tur.