Hvordan jeg skriver lange tekster

1: Skriv der det brenner

Ikke tenk kronologi eller ferdig produkt, det kommer senere. (Rådets mor: skriveprosess-plumbo Ida Jackson). I brannen ligger kjernen i teksten. Kanskje er det en bok, kanskje er det en kronikk, kanskje er det bare en propp som må vekk så det går an å begynne på det EGENTLIGE prosjektet. Skriv det ut, uten konkret mål, se hva som skjer.

2: Skriv og hiv

Hva ligger i den teksten jeg har blåst ut av meg? I denne første teksten finner jeg ofte energien eller motivasjonen til hvorfor jeg vil skrive akkurat dette. Her kommer det mye rart. Følelser, meninger, utblåsninger. Mesteparten av dette har ingenting å gjøre i en ferdig tekst, viser det seg. Funksjonen til denne teksten er først og fremst oppvarming og kartlegging. Den er bare tekst på vei til tekst, og kan mest sannsynlig skrotes fordi den har gjort jobben sin: Fått hull på prosjektet.

(Tilståelse: Har jeg sendt fra meg slike tekster? Oh yes. Takk og lov for klok og tålmodig redaktør, som dessuten har lønn.)

3: Vinkling

Dette bruker jeg lang tid på. Jeg vet hva jeg vil skrive om, men hvordan? Som journalist har jeg alltid trengt vinklingen – altså å få på plass ingress og tittel – før jeg kommer i gang med resten. Til gjengjeld går resten raskt når jeg vel har funnet vinklingen. Jeg har det sånn med lange tekster også, viser det seg. Oh lord have mercy. Jeg grubler hull i kraniet, bygger scenarier og mulige karakterer, skroter det igjen, og kaver fælt. Det kverner i hodet mitt stort sett hele tiden, til jeg får en slags aha-opplevelse. Erfaringsmessig kommer ikke det når jeg sitter foran pc-en og prøver å stirre det fram av skjermen. «Alle» vet at kreativitet ikke kan presses fram, men jeg må minne meg selv på det rett som det er, når jeg tar meg selv i å sitte der foran skjermen fordi det i hvert fall FØLES som jeg jobber.

Det som virker best, er å gjøre helt andre ting. Særlig å gå ut i naturen, bruke kroppen, båle. Og ka-tsjinnnng, så har jeg det. Jeg har alltid et åpent notatark på mobilen til prosjekter jeg jobber med. Der noterer jeg ideer og tanker etter hvert som det dukker opp. Notatet er lagret i sky, og kan hentes opp igjen fra pc.

3: Lyd og rytme

Jeg skriver raskt når jeg vet hvor jeg skal, men bruker tid på å finne lyden og rytmen i teksten. Men jeg bruker flyten, og skriver så mye jeg kan, uten å redigere. Det samme gjelder når jeg plukker opp igjen et prosjekt etter at det har ligget en stund. Jeg bruker litt tid på å finne igjen lyden. Null stress. Redigering underveis blir bare tull, det er bedre å la det ligge og luke vekk det som ikke skal være der senere.

4: Enter prosjektstyring

Etter hvert som teksten begynner å vokse, blir bildet av hva dette er og hvor det er på vei, tydeligere. Karakterer oppstår, dør, gjenopplives, elementer i fortellingen dukker opp. Jeg noterer dem som kulepunkter – mulige scener eller passasjer, ting jeg vil ha med. Til sammen gir det en retning. Og når jeg er der at jeg vet hvor jeg skal, kan jeg begynne å koble på prosjektlederdelen av hodet.

I begynnelsen, mens jeg fortsatt skriver raskt, tømmer jeg bare hodet. Etter hvert som det går saktere – både fordi formen på tekst-beistet blir tydeligere og dermed også gir avgrensninger, og fordi jeg blir sliten, stykker jeg opp jobbingen: Jeg ser på punktene mine, bestemmer meg for hvor jeg skal begynne, og setter meg konkrete mål.

Først setter jeg meg mål for uka – ca så mye tekst hver dag, ca så langt i handlingen. Når det flyter ut – for det gjør det – går jeg over til konkrete mål for dagen. Etter hvert går jeg over til å bestemme hva jeg skal gjøre før og etter lunsj.

Når det er vanskelig å konsentrere seg, bruker jeg pomodoro: 25 minutter skriving, fem minutter pause, ganger fire. Så lang pause, før ny, tilsvarende økt. Da bruker jeg en mobil-app som heter Bear Focus Timer, som både har nydelig grafikk og lager white noise når jeg vender den med skjermen ned. Som jo er dobbeltpraktisk siden min nemesis, mobilen, da er OPPTATT.

Alle punkters mor: Pause

Jeg synes ofte det er vanskelig å komme i gang med ting, og å holde på konsentrasjonen underveis. Samtidig vet jeg at når jeg først får los på noe, kan jeg jobbe superkonsentrert i lang tid. Uansett hvilken ende av skalaen jeg befinner meg i, er det EN ting som alltid hjelper, men som jeg alltid glemmer: Gode pauser.

For meg er det å gå ut, se på alt som vokser, dyrespor, lukta av skogen etter regnet, se snøsmelting, finne sopp og bli svett en nødvendig universalmedisin som jeg – faktisk – trenger huskelapp for å få gjort.

Det er når jeg ikke er foran skjermen, og ikke aktivt tenker på skrivingen, at det løsner – enten jeg er i oppstart eller midtfjords.

Og det er når jeg skriver i timevis at jeg må huske å stoppe opp, før kroppen stopper opp. Kroppen min er full av knirk, jeg tåler ikke å sitte stille foran pc-en så lenge av gangen.

Men seriøst, det å ta skikkelige pauser – det er bare lurt. Teksten blir også bedre. Likevel synes jeg det er SÅ vanskelig. Men jeg øver, og jeg har laget huskelapp.

6: Teksten trenger også pause

Jeg liker å jobbe med lange tekster i seksjoner. Jeg skriver en seksjon – kanskje 20, 30, 40 A4-sider – og så lar jeg den ligge et par dager før jeg begynner redigeringen. Da er teksten fortsatt fersk, også i hodet mitt, men jeg har fått nok avstand til at jeg kan lese den forfra, og være mer håndverker. Her luker jeg vekk så mye jeg kan. Noen avsnitt og setninger skriver jeg om. Her og der legger jeg til ting, eller lager overganger. Det jeg sitter igjen med er et slags lesbart andreutkast. Det aller mest rotete har jeg forhåpentligvis husket å kvitte meg med allerede i punkt 2. Det jeg sender fra meg, har jeg stort sett jobbet meg gjennom i hvert fall to ganger. Mye av teksten er skrevet gjennom to ganger. Etter at jeg har sendt den fra meg, lar jeg hele prosjektet ligge ganske lenge. Jeg plukker gjerne opp et annet prosjekt som jeg kan jobbe konsentrert med i en periode, før jeg ser på denne teksten på nytt.

7: Happy ending

Til slutt må jeg lese gjennom alle seksjonene på nytt, i sammenheng, og gjenta punkt 6. Kutte, sage, klippe, polere. Hele prosessen føles som å jobbe med et oljemaleri (som altså ikke er noe jeg driver mye med, men hold gjerne tanken): Det går fra skisse og grove strøk til finere og finere strøk, karakterene tar form og blir tydeligere, og det dukker opp ting som gjør at jeg må gå tilbake og endre litt her og der, skrive om en del, legge til litt, male over noe annet. Men til slutt blir det jo ferdig.

8: Siri, en skrivedelfin

Then what? Jeg øver meg på å være en skrivedelfin. Delfiner sover med en hjernehalvdel om gangen. Mens én tekst hviler, jobber jeg med en annen. Ikke fordi jeg har det så travelt, men fordi jeg har det best på jobb når jeg er i bevegelse. Ny tekst betyr at både den andre teksten og den andre delen av hodet kobler ut. Når jeg stopper opp, har jeg nemlig lett for å stoppe helt opp. Noen ganger er det lurt å gjøre akkurat det. Men med varme prosjekter er det lettere for meg å plukke dem opp igjen hvis jeg allerede har litt fart.